lørdag 2. juli 2016

Stranden





På vandring langs stranden - i fjære sjø
dukker det ene kunstverket etter det andre opp.











-

torsdag 23. juni 2016

Lunde







En Lunde fra Runde
Fløy nesten i hundre.
Den skaffet seg mat,
og serverte på fat

til ungen i hula,
som var hennes kunde.














tirsdag 5. april 2016

Familien ørn





Etter en weekend i selskap med familien ørn oppdaget jeg at til og med ørner har personlighet. Her traff jeg både Ørnhild, Ørnulf og mange flere. Alle med sitt særegne utseende og sine ulike karakterer. Her fantes alle «ørne»typer, alt fra den rolige beskjedne, den skvaldrende, den moderlige, den skarpe sinte og ikke minst den grådige.  Til tross for en lang dag i foto-skjul, fløy tiden fordi det var så utrolig fascinerende å følge med på. 



Den som alltid har overblikket


Den surrete og rotete

Den moderlige


Skvalderkjerringa

Den ranke og stolte

Den skarpe og bestemte





tirsdag 23. februar 2016

Rådyrene mine :-)






Det er blitt lagt ut mat, frukt og grønnsaker i flere vintre bak huset der jeg bor, og hvert år har det kommet besøk av rådyr som setter stor pris på et ekstra godt måltid når snøen har gjort det vanskelig å finne føde i skogen. Ett rådyr, en bukk har kommet på besøk hver vinter i mange år. Han er så lett gjenkjennelig fordi han har et hakk i ene øret. Jeg blir så glad hvert år når han dukker opp, og tenker at heldigvis var det ingen som skjøt deg i høst heller. 



Noen vintre har det bare vært bukken som har kommet og forsynt seg av matfatet, men i år har det vært besøk av mange, hele 5 stykker har vært frempå samtidig, to bukker og en mor med to kalver. 


Det er så trivelig å observere dem, helt tydelig at det er rangordning i denne flokken også, ingen tvil om hvem som skal være førstemann i matfatet. Mye tyder på at vår trofaste bukk begynner å dra på årene, og har rykket tilbake på rangstigen. Tidligere har jeg sett at han har dyttet unna de andre, men i år er det omvendt. I tillegg ser det ut til at han har fått en skade på halsen og på ene øyet, men han kommer seg, kanskje er det bra at han ikke trenger å streve alt for mye for føden i vinter.hh

   
Litt må man streve for maten her også, man må vade i dyp snø for å komme frem


Etter endt måltid er det på tide å vende tilbake til skogen.



-

fredag 31. juli 2015

Svalbard




Med båt langs svalbardkysten. En opplevelse med mange inntrykk av miljø, natur og dyreliv, og det største inntrykket er stillheten.



-
Stillheten ved 80 grader nord er påtagende. Isflak flyter rolig på havflaten og fugler seiler lavt uten en lyd. Øyet fanger kun hav, himmel og is, foruten flokkene med fugler, og en og annen hvalross og sel som stille seiler forbi - hvilende på et isflak. En merkelig følelse av uvirkelighet og en lydløs verden som går i sakte tempo. Gud – så godt, i en ellers så travel verden.


 


 -
Det samme gjelder hvalrossene som samler seg i flokker. Alle bevegelser er som å se i en sakte film.  Store kropper som skal bruke minst mulig energi i det kalde klimaet. En klossmajor på land, men desto sprekere når den kommer i vannet.




  
-
Ikke en gang Isbjørnen ser ut til å ha det travelt. Den sluntrer rolig over islagte fjorder og ser ut til å ha god tid når den legger seg ned ved et hull i isen for å vente på at en sel eller en annen godbit skal dukke opp gjennom hullet. – og «bjørnen sover», det skal være visst. Å sette seg ned å vente på at bjørnen skal våkne – det er en tålmodighetsprøve.



 




Svalbard byr på opplevelser, følelser og masse histore.
I Skansebukta





mandag 8. juni 2015

Brunen









Da jeg gikk gjennom disse bildene dukket et gammelt barndomsminne opp.  Min morfar jobbet hele sitt yrkesaktive liv som hestekjører på Orkanger. Dette var fra først på 1900-tallet til opp mot 1950, og motorkjøretøy var det ikke så mange av enda da. Hest ble en viktig del av livet hans, noe han levde og åndet for. Da jeg ble født var han allerede en gammel mann, og helsen hadde begynt å skrante. På grunn av koldbrann, måtte han til slutt amputere begge bena, og tilbrakte sine siste år for det meste i sengen.  Det sterkeste minnet jeg har om morfar, handler om hest, og sangen Brunen av Ivar Simastuen. Hver gang jeg kom på besøk måtte jeg sette meg ved sengen hos morfar og synge Brunen, og hver eneste gang gråt den gamle mannen så tårene trillet.  Jeg var bare et barn på åtte til ti år, og forstod ikke helt dette, syntes nesten han var litt rar og komisk, voksne mannen som lå og gråt. Etter at jeg ble voksen forstår jeg inderlig godt alle følelsene som dukket opp i han, og minnene som sangen vekket om hele hans unge liv. Også vissheten han hadde om, aldri mer, der han lå i sengen med amputerte ben. Hver gang jeg hører noen synge Brunen nå, så dukker en tåre opp i øyekroken, og jeg tenker på morfar som lå der i sengen sin og lengtet etter en forgangen tid.







Over jordet langs en kant går traktorsporet
ingen merker etter hover synes mer
Du har trukket siste lasset, kjære Brunen
det blir aldri, aldri noen flere
Bakom løa der står vogna di, den gamle
hvor to armer spriker tomme etter deg
Og i skjulet henger seletøy og grime
aldri mere skal de henges på deg, nei
Bortved stabbursnova står den gamle grinda
øvste bordet har en ujevn bølgegang
Slik du gnagde den da du sto der og ventet
når du syntes kvila ble for lang
Du var lykkelig når du fikk trekke lasset
opp en bakke mens en vilter ungeflokk
satt på toppen og var glad og vinket til deg
Du var hverdagshelt som gav dem mer enn nok

Det var vi som hadde dagen vår i skogen
det var vi som slet oss fram i mark og fjell
Det var vi som kom til gards med svette kropper
og fant fred og ro en sommerkveld
Du fikk ingen laurbærkrans på Bjerkebanen
og ditt liv fikk ingen glans av Ville West
Men den røys av store steiner du dro sammen
er et minnesmerke til en arbeidshest

Nå er mye blitt forandret kjære Brunen
stål og olje er blitt tidas melodi
Ingen hestemule napper meg i ermet
når jeg kommer krybba di forbi
Skal for alltid tid og penger være målet?
og en motor og et ratt et ideal?
Skal en guttepåsa aldri kjenne gleda
over lukt av gamp og varmen i en stall?

Jeg kan huske deg den dag du kom til verda
som en gulbrun, langbeint, skranglet liten fyr
men du vokste opp og ble en vilter ungdom
og til sist et voksen trufast dyr
Du har gjort din jobb og bygd din del av landet
du er borte - men en liten drøm jeg har
at en dag en liten fola står ved grinda
og tar arven opp i dine fotefar.


 




onsdag 13. mai 2015

Tjernet med det yrende fuglelivet


Kvinand


Horndykker



toppand


siland


Hegre



Hegre

Og det beste av alt, det ligger bare en kort spasertur hjemmefra. Det er så godt å komme hit, og kjenne roen sige over seg etter stressende arbeidsdager og kjas og mas på hjemmebane. Fuglene glir så rolig på vannet og utstråler harmoni som smitter.

De er mange og ulike. Her finner jeg kvinender, toppender, horndykkere, hegrer, svaner, traner, stokkender, silender, brunnakker, og sikkert mange fler som jeg ikke har oppdaget enda. 

Alle ser ut til å tilpasse seg hverandre på det lille tjernet, uansett hvilken art de tilhører eller hvilken bakgrunn de måtte ha, store eller små. Jeg ser ingen tilløp til kamper eller konkurranse. Kanskje vi som tilhører menneskearten burde ta lærdom av dette og akseptere ulikheter, ulike kulturer og ulike behov?